Høvdingefrua Langs Reisfjorden - en reise i tid og sted
Av Elin Myhre På de lune strandterassene rundt Reisafjorden har mennesker hatt sitt virke helt siden steinalderen. Og spor finner vi overalt; økser, jaktvåpen og mange typer steinredskaper.
Arkeologisk forskning kan ikke gi oss noen entyding forklaring på hvorfor menneskene bosatte seg her rundt Reisafjorden, men spora og topografien forteller sin historie. Her var det nært til fiskerike områder og kort vei til rike jaktområdene i innlandet. Fra fjordbotnen kunne menneskene skue utover til havet til de store øyene og snudde de seg så de innlandet der de drev fangst på de store trekkdyra. Og selve navnet ”Raisa” betegner et sted som folk må passere på sin ferd.
Klimaet i steinalderen var gunstigere enn idag med flere grader høyere gjennomsnittstemperatur, og følgelig kan vi trekke den konklusjonen at det var et ”bærekraftig” samfunn har i fjordbotnen. Det er vel ikke for ingen ting at vår kommune kan skilte med en nesten 10000 år lang uavbrutt bosetningshistorie!
Bosetningspora blir svakere fram mot år 0 og de første hundreåra i det første årtusen. Teknologisk endrer samfunna seg, både når det gjelder bostningsform og redskapstyper. Klimaet er også noe endra. Metallteknologien blir kjent, og selv om samfunnet fortsatt er prega av en jakt-og fangstkultur med steinredskaper, opptrer nå gjenstander som blir enten hamret eller støpt. Til støpeformer brukes bl.a. den myke klebersteinen. Klebersteinen i Sørreisa – Talgrøtberget – eller ”Talgårdsberget” som de eldre i Sørreisa sier, ble nok en etterspurt artikkel. Betegnelsen ”Talgårdsberget” er en fornorskning av det opprinnelige samiske navnet Talggasgærggi (talgsteinen).
I jernalderen er gravrøysene en av de mest tallrike kulturminnene i Nord-Norge. Gravrøysene er ofte godt synlige fra skipsleia med sin plassering på holmer og nes. De døde kan også være gravlagt i nærheten av gården. Bosetninga i jernalderen er blitt stasjonær, og jernaldergårdene ligger ofte der de nåværende gårdene befinner seg. Av den grunn er det svært få funn etter jernaldergårdene. Århundrer med pløying og bruk av jorda gjør at spor etter gårdsanlegga er borte. Men ofte er det gravplassene vi finner. Så også i Sørreisa. Hør bare hva daværende konservator Anne-Karine Sandmo skrev i ”Fotefar mot nord”-heftet i 1997: ”På nordsiden av Straumen, på det flate bakken der sundet er smalest, har det en gang ligget en gravplass. I 1951 ble den daværende konservatoren ved Tromsø Museum, Povl Simonsen, tilkalt for å grave ut rester av et kvinneskjelett som hadde kommet frem i et potetland. Det var nok ingen frøken hvem-som-helst som var begravet her. Kvinnen var pyntet i sin fineste stas. Rundt halsen hadde hun et kjede med perler som har hver sin spesielle opprinnelse: rav fra Tyskland eller Danmark, glassmosaikk som kanskje er laget i Egypt, og en kalkperle – laget av et stykke kalkstein fra berget bak Straumen?” Funnet stadfester at Sørreisa hadde kontakter på kontinentet og til dels med Alexandria som var ledende på perlemakeri! Snakk om kommunikasjon!
Hvem er så denne kvinna som var pynta med eksotiske perler og to kostbare spenner med mønstre fra datidens moteveden; dyre- og plantesymbolikk og hvordan havna disse skattene i Sørreisa? Etter sammenlikning med liknende gravfunn, kan vi med sikkerhet si at dette var ei høvdingfrue. Dessuten vet vi at hele området fra Sørreisa hotell mot elva har vært en gravplass. Dessverre er alt dateringsmaterialet borte, men det er en lykke for Sørreisa at observante lokalhistorikeren Ole Solvang tok kontakt med Tromsø Museum da viktige ting dukket opp i hans potetland på 1950-tallet.
Funnet av jernalderkvinna som er datert til ca 600-700 e. Kr er så sensasjonelt at det er en gåte for meg hvorfor Sørreisa kommune ikke har gjort noe ut av dette funnet. Funnet stadfester at her i Straumen har det vært et høvdingsamfunn. Vi kjenner til at høvdingsamfunn kan ha vært den rådende makt over et område i flere hundre år. Derfor er det en nærliggende tanke at han OTTAR har bodd her inne i Straumen!
Det finnes flere forklaringsmodeller på jernaldergårders maktposisjon. Hvorfor økte enkelte gårder sin maktposisjon til regelrette høvdingsamfunn? Hvis vi holder oss til Sørreisa vet vi jo at ”Talgjøtberget” var en ”gullgruve”. Vi kjenner til at råemner av kleberstein var en ettertrakta handelsvare på Ottars tid ca 890 e. Kr. Vi antar at kjennskapet til klebersteinens anvendelighet var kjent langt tilbake i tid. Så årsaken til at ”Frua fra Straumen” kunne pynte seg med slike kostbare attributter, var at høvdingsamfunnet var i besittelse av en meget viktig handelsvare. Som eier av klebersteinen kunne høvdingen bytte til seg det han måtte ønske. At Straumen i jernalderen var omlastings- og markedsplass for en stor region, er ikke usannsynlig.
Høvdingen i Straumen hadde sannsynligvis kontroll over fraktveien til og fra Talgrøtberget. Hvor lå så hans gårdsanlegg? Står du på framsida av Statoil i Sørreisa og skuer utover mot Senja og deretter snur deg mot Reisvatnet og Talgrøtberget, ligger svaret for dine føtter, dvs du må nok ta noen skritt bakover inn mot den nåværende hovedveien. I umiddelbar nærhet har vi en middelaldergårdshaug. Og det er ganske sannsynlig at det har bodd folk på disse stedene også i de siste århundrene av jernalderen.
Folk i Sørreisa kan være med å sannsynliggjøre denne hypotesen. Sørreisa har spesielt mange rike spor etter fortidas bosetning, og det er viktig at nye funn blir tatt vare på og undersøkt. Kanskje vi komme på sporet av et nytt ”Borg” – et langhus? Og hvor er de store nausttuftene etter vikingskipene. Skipene ble etter all sannsynlighet bygd av samiske båtbyggere. Båtbyggertradisjonen har holdt seg helt opp i vår tid! Finner du noe i ditt potetland eller ved graving av grøft etc, ta vare på det og ta kontakt med historielaget, kanskje vi kan legge flere brikker på plass i Sørreisas historie.
Sørreisa som knutepunkt forsterkes fram imot vår tid med sin strategiske beliggenhet midt i skipsleia. Båten har alltid vært viktig for reisværingene, og fiske og fangst har helt til nyere tid hatt stor betydning for bosetninga i kommunen. Klauva som i sin tid hørte til Sørreisa kommune, ble det første handelsstedet. Seinere overtok Vika innerst i fjordbotnen rollen som knutepunkt og omlastingsted for folk på tettstedet og for de som skulle innover i landet. I dag går kommunikasjonen landverts og sentrum er handelsstedet for bygdas befolkning. Men skal sentrum bli et interessant stoppested for folk utenbygds, må vi kunne tilby noe som er særegent og spesielt. Det særegne for bygda ligger i det sensasjonelle jernalderfunnet som kommunen bør gjøre aktiv bruk av og som på sikt kan gi arbeidsplasser. Hvorfor ikke bygge opp en jernaldergård og tilby aktiviteter som setter Sørreisa på det historiske kartet?
|
Gravminneregistrering
Fotominnekafè
Skumringskveld
Geologitur
Kramvikbrygga er åpnet!
Kulturvandring til Berg
Kulturvandring Grundreis